Nyttårsforsett…..

Nyttårsforsett…..

med ønske om et velsignet nytt år fra Normisjon Mandal

 

Lone Arnsted har i flere år gitt ut spalten «Fra bakerste benk» Først i menighetsbladet, så videre på privat basis. Desemberutgaven har vi spurt om å få legge ut her. Med de beste ønsker for  det nye året, anbefaler vi denne andakten…

 

Fra Bakerste Benk

Av Lone Arnsted

 

Har du noen gang hatt en venn som aldri setter av tid til deg? Som synes du er god nok når problemene tårner seg opp? Og som alltid ringer deg i siste liten når ingen andre er ledige?

Du stiller opp, og nøyer deg med så lite at det nesten ikke kan kalles vennskap.

Slik må det det være for Gud. Vi snakker ofte kun med ham når vi har problemer eller vi trenger hjelp til noe. Og det er så sjeldent at vi møter opp bare for å være sammen med ham, og bli kjent med ham, at det knapt kan kalles et lunkent forhold. Vi tar ham for gitt. Vi vet at han alltid er der. At han alltid vil elske oss. At han alltid vil hjelpe oss. Så utsetter vi å være sammen med ham – for han er jo der likevel.

Men hvilket forhold vil vi egentlig ha til Gud? Hva er poenget med å kalle oss kristne om vi ikke blir bedre kjent med ham som skapte oss? Og hvorfor fortviler vi når vi ikke vet hva hans vilje er, når vi ikke gidder bruke tid sammen med ham? Blir ikke det som å slå av telefonen, og forvente at viktige beskjeder skal komme gjennom likevel?

Da jeg ble kristen forsto jeg ikke hva bønn var. Eller hva det betydde for meg og andre å ha en relasjon til Gud. Jeg fant etter lang tid en måte å få det på gjennom bønn.

Å be til Gud er å skape relasjon til ham. Å be til Gud er å bruke tid med skaperen selv. Å be til Gud er å finne ut hva hans vilje er. Å be til Gud i stillhet er å la Gud selv gå i møte med meg.

Det er moderne å ikke ha tid – til noe. Og det er politisk korrekt å si «stakkers deg» når vi forteller hverandre om forferdelig travle dager hvor det ikke er tid til bønn. Likevel finner vi jo tid til sosiale medier, tid til å klage over at vi ikke har tid og tid til å se på fjernsyn.

Gud vil ha mest mulig av tiden vår. Ikke av klager over hvordan vi organiserer livene våre. Han vil først og fremst være sammen med oss. Han vil utruste oss til å bli den han hadde tenkt vi skulle bli. Gud velsigner oss, beskytter oss og gir oss sin enorme omsorg hvert eneste sekund vi lever. Og alt vi gjør er å syte og klage over hvor lite tid vi har til ham.

I en verden hvor det er fri vilje finner også ondskap og fravær av Gud fotfeste. Jo lengre vi er fra Gud i våre liv, desto vanskeligere er det å skape en relasjon til ham. Våre unnskyldninger og klager over at vi ikke har tid til Gud skader oss selv.

Vår relasjon til Gud er vårt eget ansvar. Dette er ikke noe samfunnet kan ordne opp i. Dette er ikke noe andre kan ordne opp i. Vi må ta ansvar for hvilken relasjon vi ønsker å ha med Gud. Det er oss helt alene som må bruke tid med Gud. Hverken mer eller mindre.

Kanskje dette er det eneste nyttårsforsett med ekte innhold og ekte liv: Å bruke mer tid med Gud hver dag.